Tett på byen, tett på naturen

 

Tekst: Anders Kjetland     Foto: Thor Brødreskift 

– Vi går til alt. Jeg tror vi har brukt bilen en gang inn til byen mens vi har bodd her. Vi kjører stort sett bare når vi skal på fjellet, sier Jan Erik Refsdal.

– Jeg vet ikke egentlig hvorfor vi har en dyr el-bil i garasjen. Vi kommer nok til å gå over til delebil etter hvert, tilføyer konen Berit.

Ekteparet har bodd i leiligheten i to og et halvt år. Det er et område de kjenner godt. Fra balkongen kan de se utover Store Lungegårdsvann, opp til leiligheten i Gamle Kalvedalsveien der de bodde i 14 år, og videre i retning barndommens gater: Berit vokste opp i Ole Irgens Vei ved Starefossen, Jan Erik i Svartediksveien.

Stor overgang

I 20 av disse årene bodde ekteparet på Nordås.

Da barna flyttet ut, bar det nedover mot gamle trakter igjen. Først Gamle Kalvedalsveien, og så altså ned til Møllendalsveien for å få et lettere liv som pensjonister.

For Jan Erik er en hverdag nesten uten bil en ganske stor overgang fra den yrkesaktive tilværelsen. Som regionsjef i Hydro Texaco kjørte han i stadige ruter mellom Måløy i nord og Stavanger i sør. Berit jobbet som sykepleier, og på Nordås hadde ekteparet to biler for å få hverdagen til å fungere.

Legge til rette

Og selv om de begge er tilhengere av kollektive løsninger: Det er ikke sikkert bilbruken deres hadde blitt mindre om de gikk gjennom den samme livsfasen i dag, tror de.

For om samfunnet skal gå i retning mot mindre bilbruk, må det også legges til rette for at det skal skje.

– Du hadde jo det boligprosjektet på Damsgård der en ønsket inn barnefamilier og lovet barnehage i bygget, sier Berit. – Men så ble ikke barnehagen satt i drift likevel. Da ble det vanskelig for de barnefamiliene som hadde flyttet inn å få hverdagen til å gå opp.

De siste årene har ekteparet kunnet følge arbeidet med ny bybane og ny sykkelvei på nært hold.

– Vi har vært fascinert av arbeidet med Bybanen og alt det andre som skjer i nærheteten. Vi liker å spasere rundt og se hva som skjer, sier Berit.

Et enormt løft

– Vi er jo priviligerte som får oppleve at Bybanen blir realisert, sier Jan Erik.

– Da den første bybanevognen testkjørte forbi her og opp til Kronstad, da skjønte jeg – dette er alvor.

– Og at den skal videre over Mindemyren, som jo er blitt en park, og smetter gjennom fjellet til Fyllingsdalen … Jeg vet ikke hvor mange som bor der jeg, 30 000? Det er jo en hel småby. Det er et enormt løft.

Den tidligere regionsjefen i Hydro Texaco har alltid vært entusiastisk til Bybanen.

­ – Bybanen har jo vært på agendaen lenge, og jeg har alltid vært positiv, og veldig positiv til at det er skinneløsning.

– Jeg hadde kolleger som istedenfor skinner ville ha egne busstraseer, men jeg hadde aldri noen tro på det. Den busstraseen blir fort brukt av andre, først kommer det taxier inn der og så kommer det kjøretøy med spesielle tillatelser og så har du det gående, sier han.

– Bybanen er bygget for å ligge der en stund, den er bygget for fremtiden.

­– Den er bygget for våre etterkommere, ikke for oss. Det syns vi er bra, tilføyer Berit.

Fortetting og forskjønning

Med Bybanen følger det også mye byggeaktivitet. Alle leilighethetsbyggene som har skutt opp i deres nærområde rundt Møllendalsveien er et eksempel på det.

­– Det har vært en eksplosiv vekst i den typen leiligheter. Jeg synes det er bra at de legges langs bybanetraseene, og at de legges der det alt er forskjønnet før det bygges, sier Jan Erik.

Hva med deres eget nærområde? Hvordan har utviklingen vært siden de selv vokste opp her?

– Fra vi vokste opp, er det nesten uvirkelig alt som har skjedd, sier Jan Erik.

­– Tenk at vi kan bo som vi gjør, på et område som nærmest var en bossfylling.

– Jeg husker det sto noen gamle skur her i vannkanten da vi vokste opp. Vannet var forurenset. Og Munck-fabrikken lenger inne. Alt dette var et industriområde. Så hele området er jo blitt veldig forskjønnet.

Trost på rosinjakt

– Og så har du rensingen av Store Lungegårdsvann som skjer nå, slik at fisken som kommer inn har det bedre, og alle som bader – både sommer og vinter.

– Ikke vi da, repliserer Berit.

Allerede nå går det, etter sigende, laks opp Møllendalselven.

Vi går ut, og rusler bortover Møllendalsveien mot det nye bybanestoppet langs gangveien inn til byen, for å ta bilder.

– Når Bybanen kommer kan vi jo være inne i byen på noen minutter. Vi kommer nok til å bruke den etter hvert, men foreløpig går vi, praktisk talt til alt vi skal, sier Jan Erik.

 

– Vi går ofte ettermiddagstur rundt Storelungeren, og kanskje over Småpudden. Og så har vi Fjellveien, Isdalen og Fløyen i nærheten. Vi bor jo så sentralt og så nært naturen samtidig. Det er fint å bo her, det er lite støy og vi våkner til måkeskrik, sier Berit.

– Vi har tjeld, svaner, ender og i perioder mer enn nok måker. Vi har til og med en trost som kommer på altanen og nærmest spiser rosiner av hånden, sier Jan Erik.

– Det er et biologisk mangfold midt i byen, og det er spennende.